Møte med gatebarna i Santa Cruz

Linja jeg går heter Exploring Bolivia/Brasil. Det ligger litt i navnet hva denne linjen går ut på då. Når jeg søkte tenkte jeg "Hm, det høres veldig interessant ut å bli kjent med to så fjerne land fra Norge." Når vi begynte på skolen hadde vi jo en del om landene, spesielt om Bolivia hvor vi sku være lengst og kanskje gå mest i dybden. Vi fikk en god innsikt om hvordan det var i disse landene, og om hvor annerledes og på mange område grusomt det kunne være her. Eller burde jeg si, vi trudde vi fikk god innsikt. Jeg har aldri gjort noe som dette før, jeg har alltid bodd og kun opplevd gode trygge Norge. Jeg har ofte blitt fortalt om andre land, og hvor fælt det er mange plasser. Barn som dør daglig av sult, urettferdighet, korrupsjon og vold. Jeg er ei ganske opplyst jente, så jeg har vist godt av disse tingene og hvor fælt det er at det er sånn. Har til og med følt det på kroppen og blitt lei meg av tanken på å tenke på hvordan verden er der ute. Jeg har rett og slett følt at jeg har hatt et godt virkelighetsbilde av verden. Så feil kunne jeg altså ta. Jeg hadde ikke peiling! Det å være der å se det selv, føle på omgivelsene og være en "del" av situasjon kan ikke sammenlignes med og bi fortelt om hvordan det er. Det var helt uvirkelig! Det var så absurd, fjernt og ondt at mitt naive sinn klarer ikke å takle det! Enda har det ikke sinket ordentlig inn.
Det var i Santa Cruz virkeligheten slo meg hardest i ansiktet. Det var helt uvirkelig, og jeg klarer ikke å skjønne nå at jeg faktisk har opplevd det. Santa Cruz er en veldig fin by, den fineste jeg var i Bolivia. Fine gater, fine butikker, restauranter, bygninger og menneskene så mye mer lik det jeg er vant til. Mote klær, slett fint hår, sminke, rett og slett mer likt det jeg er vant med å se. Så var det en av dagene vi skulle ut med en organisasjon som jobbe og hjelpe gatebarnene her. Jeg hadde kanskje sett et par gatebarn til nå, men det var liksom litt i forbi farten. Nå skulle vi være med å se hvordan de jobber med å hjelpe dem og oppsøke dem. Det startet greit, det var en fin dag med sol, vi tok buss ned gjennom de fine gatene. På veien så jeg mennesker som var travelt opptatt med sitt. Masse fine biler, fine gutter og masse restauranter med god mat som frista. Så gikk vi av bussen og begynte å gå litt. Jeg var veldig trøtt. Den ene av de to vi gikk med, måtte gå i forveien for og se om dette var trygt. Da vi hadde fått klarsignal, kunne vi gå for og møte guttene og jentene. Synet som møtte oss da vi kom rundt hjørnet, er noe jeg aldri kommer til og glemme. Det var over alt jeg noen gang hadde forestilt meg i hodet. Da vi kom nærmere møtte en gjeng gutter og jenter oss, som var i en helt annen verden en det vi er vant med i Norge. Jeg hadde nok forventet at de skulle ta avstand fra oss, siden vi var en gjeng hvite som kom for og ”se” på livet deres. I stede kom de med åpne armer, kysset oss på kinnet og ga oss en klem. Måten de tok i mot oss på overveldede. Jeg viste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. De snakket i vei med oss, vi svarte på det vi forstod. Guttene var veldig åpne, mens jentene trakk seg litt mere unna. De var akkurat som alle andre ungdom. Så dro vi videre for og møte noe gatebarn under en veiovergang. Der var det langt flere, men de fleste lå og sov. Men de som var våkne kom rett bort til oss, de kysset oss på kinnet og ga oss klem. Vi snakket en god stund med disse ungdommene. De var veldig hyggelig, ga oss mange komplimenter om de blåe øynene våre!     

Da vi var ferdige og skulle dra tilbake, var jeg helt tom. Tanken på at vi var bare en av dem som kom for å se på dem, for så og dra igjen var vanskelig. De var jo så snille ungdom, akkurat som oss. Og vi måtte bare dra fra dem.

Det var vanskelig for oss å skrive dette innlegget. Vi vet ikke hvordan vi skal klare å fortelle dere hvordan hele opplevelsen var, det er for vanskelig.  Det er vanskelig og fremstille disse ungdommene og opplevelsen på rett måte. Nei, de hadde ikke alt av klær, de var rusa og hadde mye arr. Men det som er mest viktig, er ikke hvordan de ser ut eller hva de eier og har. Det er ikke slik vi fremstiller hverandre her i Norge heller. Det som er viktig og få frem er at, de er ungdom akkurat som alle andre. De har bare ikke hatt samme muligheter og støtteapparat rundt seg som vi har hatt. Av hele turen i Bolivia og Brasil, var det denne opplevelsen og disse ungdommene som lærte meg mest. De lærte meg hvor takknemmelig jeg egentlig er. Selv om livet mitt ikke er problemfritt, så har jeg noen som er glad i meg.