Møte med gatebarna i Santa Cruz

Linja jeg går heter Exploring Bolivia/Brasil. Det ligger litt i navnet hva denne linjen går ut på då. Når jeg søkte tenkte jeg "Hm, det høres veldig interessant ut å bli kjent med to så fjerne land fra Norge." Når vi begynte på skolen hadde vi jo en del om landene, spesielt om Bolivia hvor vi sku være lengst og kanskje gå mest i dybden. Vi fikk en god innsikt om hvordan det var i disse landene, og om hvor annerledes og på mange område grusomt det kunne være her. Eller burde jeg si, vi trudde vi fikk god innsikt. Jeg har aldri gjort noe som dette før, jeg har alltid bodd og kun opplevd gode trygge Norge. Jeg har ofte blitt fortalt om andre land, og hvor fælt det er mange plasser. Barn som dør daglig av sult, urettferdighet, korrupsjon og vold. Jeg er ei ganske opplyst jente, så jeg har vist godt av disse tingene og hvor fælt det er at det er sånn. Har til og med følt det på kroppen og blitt lei meg av tanken på å tenke på hvordan verden er der ute. Jeg har rett og slett følt at jeg har hatt et godt virkelighetsbilde av verden. Så feil kunne jeg altså ta. Jeg hadde ikke peiling! Det å være der å se det selv, føle på omgivelsene og være en "del" av situasjon kan ikke sammenlignes med og bi fortelt om hvordan det er. Det var helt uvirkelig! Det var så absurd, fjernt og ondt at mitt naive sinn klarer ikke å takle det! Enda har det ikke sinket ordentlig inn.
Det var i Santa Cruz virkeligheten slo meg hardest i ansiktet. Det var helt uvirkelig, og jeg klarer ikke å skjønne nå at jeg faktisk har opplevd det. Santa Cruz er en veldig fin by, den fineste jeg var i Bolivia. Fine gater, fine butikker, restauranter, bygninger og menneskene så mye mer lik det jeg er vant til. Mote klær, slett fint hår, sminke, rett og slett mer likt det jeg er vant med å se. Så var det en av dagene vi skulle ut med en organisasjon som jobbe og hjelpe gatebarnene her. Jeg hadde kanskje sett et par gatebarn til nå, men det var liksom litt i forbi farten. Nå skulle vi være med å se hvordan de jobber med å hjelpe dem og oppsøke dem. Det startet greit, det var en fin dag med sol, vi tok buss ned gjennom de fine gatene. På veien så jeg mennesker som var travelt opptatt med sitt. Masse fine biler, fine gutter og masse restauranter med god mat som frista. Så gikk vi av bussen og begynte å gå litt. Jeg var veldig trøtt. Den ene av de to vi gikk med, måtte gå i forveien for og se om dette var trygt. Da vi hadde fått klarsignal, kunne vi gå for og møte guttene og jentene. Synet som møtte oss da vi kom rundt hjørnet, er noe jeg aldri kommer til og glemme. Det var over alt jeg noen gang hadde forestilt meg i hodet. Da vi kom nærmere møtte en gjeng gutter og jenter oss, som var i en helt annen verden en det vi er vant med i Norge. Jeg hadde nok forventet at de skulle ta avstand fra oss, siden vi var en gjeng hvite som kom for og ”se” på livet deres. I stede kom de med åpne armer, kysset oss på kinnet og ga oss en klem. Måten de tok i mot oss på overveldede. Jeg viste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. De snakket i vei med oss, vi svarte på det vi forstod. Guttene var veldig åpne, mens jentene trakk seg litt mere unna. De var akkurat som alle andre ungdom. Så dro vi videre for og møte noe gatebarn under en veiovergang. Der var det langt flere, men de fleste lå og sov. Men de som var våkne kom rett bort til oss, de kysset oss på kinnet og ga oss klem. Vi snakket en god stund med disse ungdommene. De var veldig hyggelig, ga oss mange komplimenter om de blåe øynene våre!     

Da vi var ferdige og skulle dra tilbake, var jeg helt tom. Tanken på at vi var bare en av dem som kom for å se på dem, for så og dra igjen var vanskelig. De var jo så snille ungdom, akkurat som oss. Og vi måtte bare dra fra dem.

Det var vanskelig for oss å skrive dette innlegget. Vi vet ikke hvordan vi skal klare å fortelle dere hvordan hele opplevelsen var, det er for vanskelig.  Det er vanskelig og fremstille disse ungdommene og opplevelsen på rett måte. Nei, de hadde ikke alt av klær, de var rusa og hadde mye arr. Men det som er mest viktig, er ikke hvordan de ser ut eller hva de eier og har. Det er ikke slik vi fremstiller hverandre her i Norge heller. Det som er viktig og få frem er at, de er ungdom akkurat som alle andre. De har bare ikke hatt samme muligheter og støtteapparat rundt seg som vi har hatt. Av hele turen i Bolivia og Brasil, var det denne opplevelsen og disse ungdommene som lærte meg mest. De lærte meg hvor takknemmelig jeg egentlig er. Selv om livet mitt ikke er problemfritt, så har jeg noen som er glad i meg.

Potosi, byen langt oppe i skyene, byen kor det er vanskeleg å puste bare du beveger ein lillefinger. Byen der de skjer meir under bakkenivå enn ein kunne trudd med første augekaste. 

Vi reiste i frå Sucre til Potosi med taxi, noko som var ein veldig interesant tur. Vi kneip igjen auga fleire gonga og det kom ut fleire småskrik og stønn iløp av denne turen. Men utruleg nok kom vi uskada fram til byen som ligg høgare enn høgt. når vi kom fram på kvelden og de var mørkt ute, syntes nok fleire av oss at byen virka skmmel, mørk og fattigslig. Men når vi såg byen i dagslys var den ikkje så skummel og stygg som tenkt ved første augekast. 

Det var nok fleire av oss som hadde meir enn 1 sommarfugl i magen før vi skulle gå inn i gruva. Dette spesielt etter at vi i Sucre hadde sett ein film kalt The devil's miner. Filmen handla om ein gut som jobba i ei gruve. Når vi i tillegg fekk vete at de var denne gruva vi skulle inn i kjente vi det litt ekstra i magen. Vi vart fullt utstyrt med bukse, jakke, støvla, hjelm, hovudlykt og munnmaske. vi vart veldig flotte! :)

Før vi reiste inn i gruvene reiste vi inn på ein liten kiosk i nærleiken og kjøpte litt gåver til arbeidarane. Vi kjøpte inn brus, kjeks, cocablad, dynamitt, tobakk, og litt div . 

Fjellet kor gruvene ligger heiter det rike fjellet, Cerro rico. 

No var tida inne for å gå inn i gruvene, bare namnet the devil's miner syntes eg var skummelt. 

Her er inngangen til gruva. :) 

Det var veldig fælt å sjå kva forhold arbeidarane jobba under, inne i gruva var de trangt, mørkt, varmt og veldig støvelte. Dette vart bare verre og verre dess lengre ned i gruva vi kom. Vi møtte mange arbeidarar når vi gjekk inne i gruva, når vi gav gåvene vi hadde med til dei såg vi at dagen deira vart litt bedre. Nokre av arbeidarane stoppa opp og viste oss eksemplar på mineralar som dei utvinnte. 

inne i gruva var de heller ikkje alle plassar like tørt. 

Arbeidarane som arbeidda nede i gruvene jobba 12timers skift, av og til måtte dei og jobbe dobbel skift, så då jobba dei i 24 timar i strekk uten og gå ut av gruva, dei jobba 6 dagar i veka. Dette synest eg var ein heilt ufatteleg tanke, eg lengte etter å komme ut til frisk luft og lys etter bare den lille stunda vi var der inne. Medan dei måtte vere der inne dag inn og dag ut, time etter time. Alikavel smilte dei til oss og var veldig hyggelege. 

På slutten av turen gjekk vi inn å besøkte el tio, som er spansk for onkel. Tioen i gruva The devil's miner hette Georg og hadde vert inne i gruvene sidan slutten av1500- talet. Sjølv om arbeidarane gjerne var katolikkar på utsida, var de el tio dei tilba inne i gruva. Dei ofra han gaver som cocablad, lamaforster, 96%sprit, tabakk osv. Dette gjor dei for at han skulle passe på dei, og ikkje la de skje nokre ulykker med dei, medan dei arbeida nede i gruva. Huda til tioen var av leire han hadde også hår over heile kroppen. 

Å besøke gruvene gjorde eit veldig sterkt inntrykk på meg. Det å sjå korleis ein vanleg arbeidsdag for gruvearbeidarane var, var ein ufatteleg opplevelse. Vi syntest det var tungt å puste og alt for varmt på det nivået vi var. medan mange av dei arbeidarane jobba mykje lengre nede, der det var veldig mykje varmare og mykje meir støvete luft.  Berre tanken på kor varmt og tung luft det nok er der nede dei jobbar, er uforstålig for min del. 

På denne turen har eg lært kor mykje eg har i forhold til så mange andre og kor utruleg takknemeleg eg er for livet mitt!

21 Mars!

21 mars var jeg på mitt første spanske møte i Santa Cruz med Sara, Steinar og Katrine (Tidligere lærer på EBB)! Det var et møte Steinar hadde med sitt gamle barnehjem. Fikk med meg noe av det de snakket om men ikke mye.Det varte ikke så lenge, var litt artig og høre de bable i vei men ble litt rastløs av og sitte i ro og ikke forstå så mye og det var veldig varmt.

Etterpå skulle vi besøke et barnehjem som Steinar har jobbet på tidligere. Når vi kom frem dit var det en metall port med lås, så banket vi på og en mann åpnet døren. Vi kom inn på en liten uteplass og gikk inn til en slaks kantine der ungene ventet på mat, vi gikk litt lenger inn på ett kontor og stilte oss forann en vifte for og avkjøle oss og møtte en stor hyggelig dame, så gikk vi ut igjenn på uteplassen og satt oss på en benk med noen av guttene.

Steinar ble veldig emosjonell av og møte guttene sine igjen, siden det var over 4 år siden han hadde sett dem og han bryr seg om de. Vi bestemte oss for og la Steinar være igjenn, så dro vi ut på dumbo for og spise lunsj :)

Etter det dro vi tilbake på hostellet og duppet i basenget for og avkjøle oss etter en svett dag!

Senere på kvelden pyntet vi oss opp for og dra på SHAKIRA konsert!

Når vi kom på Shakira konserten måtte vi vente i vertfall 2 timer før hun kom på scenen, hun hadde en veldig bra konsert og ristet veldig på rompa! Waka waka!

Det var slitsomt siden vi sto på stolene gjennom hele konserten, alikevell så vi ikke så mye, men de hadde store skjermer sånn at vi så alt som skjedde på scenen.Det ble en sen kveld, etter på når vi var kommen ut fra konserten kjøpte vi oss hamburger på et slaks gatekjøkken (en vogn med mat), så tusslet vi tilbake på hostellet

.

Tonje

Barnehjemmet i Sucre.

I Sucre så jobbet jeg (Ida), Lena, Marit og Tonje på samme barnehjem, Pochonas hospital.
Egenlig skulle vi være med jenter fra 5-15, (Siden Bakketun støtter ANNA-prosjektet) men siden vi følte at vi ikke hadde nok språkferdigheter, så kunne vi få lov til å være med de fra 0-2 og 2-5.

Første dag på barnehjemmet startet med at vi alle besøkte de forskjellige aldersgruppene.
Vi fikk egentlig dårlig tid den første dagen, siden det var karneval, og hun vi skulle møte, kunne ikke møte oss før på ettermiddagen, men resten av dagene fikk vi god tid med barna.

De tre siste dagene var jeg og Lena, mest på besøk hos barna fra 0 -2 år, jeg syntes det var veldig spennende å jobbe der!

Jeg ble veldig sjokkert over hvordan forholdene var på barnehjemmet. Alt skjedde på et sted!
Matspising, leking på golvet, sove, skifte bleier ( eller håndkle, siden de ikke hadde bleier ), vasking av ungene, alt på et sted. På bildet nedenfor ser du at ungene leker på en matte.

 Her sitter jeg med ei 2 uker gammel jente, hun hadde forresten en tvilling. Sykt at foreldre kan forlate sine søte små barn, når de bare er 2 uker gamle!

 Han gutten her falt jeg utrolig mye for! Bare du løftet opp han og holdt han så smilte og ledde han. Digga han:D

På barnehjemmet leka vi med ungene, vi mata dem og ordna med de yngste barna. Jeg syntes det var kjempe spennede og gøy å være der, og jeg kommer aldri til å glemme dem..

Jeg syntes det var utrolig tungt å forlate ungene. En vet jo aldri hva som kommer til å skje med dem. Ungene som var på barnehjemmet er barn som skal bli adoptert. Så jeg håper at de kommer til å få en fin familie som bryr seg om dem og gir dem masse kjærlighet! :)

Ida L

Pão de Açúcar (Sukkertoppen)

Siste dagen i Sør-Amerika og Rio de Janeiro fekk vi mogelegheita til å ta ein tur til Sukkertoppen. Dagen var solfyllt og gunstig for bestiging av ein av Rios populære turistatraksjonar. Vi skulle ta fly til Lisboa seinare på dagen, men vi rekna at oss hadde tida til å ta oss ein tur likevel.

Gruppa som for bestod av Steinar, Ragnhild, Gunnvor, Solveig, Marion, Ida L, Sunniva og Inger. Etter frukost og samling byrja turen frå hostellet med taxi til foten av Sukkertoppen.
Stien byrja nede med foten av nabotoppen som vi skulle bestige for så å ta taubane til sjølve Sukkertoppen. Vi byrja å gå på stien rundt toppen, men stussa litt når det ikkje vart noko stigning i terrenget. Vi vart imponert over utsikta med ei langstrekt kystlinje og knallblått hav. Vidare gjekk vi og med eit fekk vi auge på nokre søte små apekattar som klatra rundt i trea. Bilete vart tekne av både apekattane og havet der oss gjekk vidare. Men oss skulle få oss ei lita overraskning då oss plutslig kom til enden av stien. Då fann vi ut at vi hadde gått feil veg og måtte gå tilbake.
Der fann vi nokre naturlege trappetrinn og ein betydeleg brattare sti rett oppåver. Med jungel til kvar side og myggsvermar rundt kvar ein sving, kan ein trygt seie at det var ein slitsom tur. Men opp kom vi og vart belønna med ein heilt fantstisk utsikt over Copacabana, Ipanema og resten av Rio.
Men turen var ikkje heilt ferdig enda, bilettar vart kjøpt og vi stillte oss i kø for å ta taubana over til sjølve Sukkertoppen.
Då oss kom over til Sukkertoppen fekk vi ein halvtime til å sjå oss rundt og ta bilete. Heilt klar himmel og fantastisk utsikt over Rio og omegn.
Tok taubana tilbake og hadde tenkt å ta taubana ned ifrå nabotoppen også. Men då oss kom til billettluka, hadde den stengt for nokre timar midt på dagen, so då måtte oss gå nedigjen. Då vart oss litt stressa sidan oss ville ha god tid til å komme oss til flyplassen, dermed var det ein del av oss som jogga nedigjen. Litt tvilsomt sidan det var så bratt, men det gjekk veldig bra, då oss kom ned venta vi slik at vi vart fire stykker til å ta ein taxi tilbake til hostellet og dusje.
Var ein slitsom tur og litt stressandes med tanke på avreise seinare på dagen, men det var klart verdt det.

Inger

Salar de Uyuni

Onsdag 16.mars var vi på besøk i saltørkenen i Uyuni. Vi kjørte jeep ut på ørkenen, og vi fekk sitta på taket av bilen. Det var litt av ei oppleving, saltørkenen var eit heilt fantastisk syn! Det hadde regna før vi kom, slik at heile ørkenen var dekka av eit lag med vatn. Dette gjorde at himmelen speila seg i vatnet, veldig stilig å sjå på!



Då vi hadde kjørt langt inn på ørkenen, fant vi oss ein plass der vi laga oss ein camp. Guidane våre laga til med bord og stolar, og så fekk vi ein kjempe god middag! Det var kylling, ris og grønsaker som stod på menyen, og til dessert fekk vi grøne mandarinar. Etter maten var det tid for å ta masse bilde! På EBB er det tradisjon å ta nakenbilde i saltørkenen, men vi valte å bryta tradisjonen, og jentene tok toppløsbilde i staden

 

Etter mykje fotografering gikk vi bort til Salthotellet, dette er eit hotell som ligger eit stykke utpå ørkenen, og heile hotellet er laga av salt, inkludert stolar, bord og senger!

Så var dagen nesten over, og det som gjenstod var å sjå ein nydeleg solnedgang. Vi tok litt meir bilde, før vi satte kursen tilbake til hotellet i Uyuni!

Å leve i sekk

Fem veker. Åtte forskjellige plassar. Seksten inn- og utpakkingar. Det er ikkje berre berre å vere på tur.

Å bu i sekk over lengre tid kan vere ei utfordring. Eg oppdaga fort at det smarte systemet eg kom opp med når eg for heimafrå ikkje var like lett å behalde når eg var ute på tur. Vi hadde ofte svært dårleg tid til å pakke, det vart gjerne dei femten minutta etter frukost før vi måtte vidare med buss til neste stad (fordi eg var for trøtt dagen før, og ikkje orka å stå opp før frukost). Og når vi kom fram dit vi skulle vere, må eg gjerne tømme ut alt innhaldet i sekken, fordi det eg trengte sjølvsagt låg heilt nederst. Romma var ofte trange og små, og med stor mangel på skapplass. Det endte derfor opp med at alle tinga vart liggande i ein stor haug på golvet.

Du føler at du aldri har reine klede. Til slutt var det berre å gi opp å ha noko system i sekken, å stappe alt nedi funka best. Dette vart sjølvsagt probematisk når eg skulle finne noko å ha på meg neste dag, sidan heile sekken lukta, og reine og skitne klede låg om kvarandre. Dei reine kleda var altså ikkje svært reine lengre, sjølv om dei nettopp hadde blitt vaska. Og det å vaske klede på vaskeri kunne vere ei spennande oppleving, vi visste aldri korleis kleda våre kunne sjå ut når vi fekk dei att. Vi opplevde både å få tilbake klede som var like skitne som når vi leverte dei inn, klede med store oransje flekkar, klede med raude flekkar, og overraskande nok klede som var tilstrekkeleg reine.

Men det var ikkje berre å pakke sekken som var problemet, vi måtte også ha handbaggasje, både til lange buss- og flyturar. Og det å pakke handbaggasje til ein flytur er ikkje alltid like lett. Du må passe på at du har alt du treng for å overleve det neste døgnet, gjerne med ei overnatting på flyplassen, samtidig som du ikkje har med deg noko farleg eller for mykje flytande.

- Ida Hagen